Laila Solbak Vonheim
2018-12-28
Kjære pappa, kjære Bibbi.
Advent og jul er den aller fineste tida jeg vet om. Du var alltid så flink til å gjøre den så vakker. Da vi var små hadde du og mamma deres faste ting – og det var du som pyntet til jul. Du var så glad i lys, og i julepynt. Alt på sin faste plass. Lille julaften pyntet vi treet sammen med deg, og de fargede lysene skinte så fint. Da vi la oss den kvelden visste vi at når vi våknet neste morgen, ville du ha lagt masse godteri ved sidna senga vår. Når mamma hadde sørget for at hele huset var fylt av den deilige lukten fra både ribbe- og pinnekjøtt – ja, da var det selveste julaften. Klokka fem åpnet du terrassedøra, og sa «hør, hør». Da kunne vi høre klokkene fra denne vakre kirken – ringe julen inn. Etter middagen gikk du alltid «tom» for sigarettpapir, og sa at du ville gå ned til tan-Solveig for å låne. Og når du kom tilbake, ja, så hadde du gått glipp av nissen det året også.
Med fire barn var huset vårt alltid fullt av liv. På vinteren måkte du store hauger av snø på gårdsplassen, og vi barna elsket å lage fine, dype snøhuler. Jeg husker også at du tok oss med alle fire, og lagde et tog av flere sparker. Du sto bakerst, noen satt og noen sto imellom på meiene. Så suste vi ned Slagen-bakkene i vill jubel. Om sommeren dro vi alle seks på blåbærtur til Ramnes. Det ble en fast, og hyggelig tradisjon. Ofte dro vi innom og besøkte mormor og bestefar på vei hjem, på gården på Hjerpetjønn. Bærene vi hadde plukket solgte vi på torvet i Tønsberg. Så fikk vi barna ekstra lommepenger.
Det store høydepunktet på sommeren var når familien vår fra Ålesund kom ned og campet i hagen og på gårdsplassen. Først kom farmor og farfar i den koselige, blå fiskebilen. Lukker jeg øynene, kan jeg fortsatt huske farmors myke fang. Så kom lekekameratene etter. Vi hadde det så gøy med kusiner og fettere – og lekte på jordene, i skogen - og oppe i morrelletrærne. I blant dro vi til Ålesund. Nørvegata var det aller beste stedet på jord, med farmor og farfar nede i huset, onkel Per og tante Alida med barna oppe på den ene siden, og onkel Tobben og tante Reidun med barna på den andre. Onkel Alf-Helge med familien i Spjelkavik. Ellers i året, når savnet ble for stort – ja, da skrev vi brev. Du og jeg gjorde det.
Pappa, du var glad i musikk, og det gikk mye i Elvis da vi var små. Du fikk også høre at du lignet på ham - og dere hadde den samme, flotte sleiken. Mamma sa etter hvert at hun syns du skulle klippe deg mer moderne. Da spurte du hva jeg syns – og sånn ble det til at du beholdt den enda noen år. Du har alltid vært forfengelig, og du kunne ikke engang gå i postkassa uten at klærne var pene, og håret gredd riktig. Sånn har det vært hele livet, pappa. Til siste dag. Ikke bare var du pen utenpå - du var så fin tvers igjennom. De som ble kjent med deg, fikk så mye igjen. Mye varme – og mye humor. Du var ærlig, og du baksnakket aldri. Kunnskapsrik var du også – og alltid oppdatert på nyheter.
Ja, så hadde du jo seilt på de 7 hav. Tenk det. Vi fikk høre mange spennende historier fra den tiden, da vi var små. Senere har du imponert både Mads og Ragnar med alle landene du har vært. – Men mest diskuterte dere fotball. Vi har også hørt historier fra da du var liten gutt under krigen i Ålesund. Blant annet hvordan farmor laget matpakker til dere ungene – slik at dere kunne snike dere bort om kvelden, og stikke de under gjerdet til de utsultede fangene.
Pappa, du var en stolt bestefar og oldefar. Til dem alle ni. Du var spesielt glad i babyer. Det ble veldig synlig for meg da jeg fikk mine egne. Du tok dem bare ut av armene mine, uten å spørre – og du strålte! Emma var 10 år da ditt yngste oldebarn, Alexander, ble født. Da hun så dere to, sa hun: «Nå skjønner jeg hva du mener, mamma, med at Bibbi er så glad i babyer.» Da barnebarna ble litt større, elsket du å skjemme dem bort. Å være på besøk hos deg, var litt som å være på hotell. De fikk sitte i din stol, mens du serverte både saft og kjeks. Ja, litt sånn som du skjemte meg bort da jeg var liten jente. Jeg var også yngst. Du kjørte meg blant annet til skolen i mange år. Du sa at når du ble gammel – ja, da måtte jeg kjøre deg til travbanen.
Pappa, det var vondt å se deg syk de siste ukene før du døde. Samtidig hadde vi noen fine stunder sammen på sykehuset. Vi kom så nær hverandre – og fikk på en måte tatt farvel. Det føltes så godt at du fikk den siste tiden på Ilebrekke. Mamma var der for deg hele veien - og det var så fint å se kjærligheten mellom dere. Pappa, du rakk å få både lys og flagg på juletreet før du reiste.
Takk for alt, kjære pappa. Lukker jeg øynene, så føles du helt levende. Jeg hører stemmen din, og den fine dialekten, jeg ser smilet og varmen i blikket ditt. Du vil alltid være med meg, pappa <3 Nå har tiden kommet for å spille sangen du ønsket deg, pappa. Du ba meg sørge for at «De siste ljuva åren», av Lasse Stefanz ble spilt i din begravelse.
Laila