Per Christian Døvle Nordli

En siste hilsen fra fatter (som han ville hatt med i begravelsen -- men som vi fant for sent): "En natt i 4-5-tiden strålte månen mot meg med en ørliten skygge av jorden i ytterkant. Jeg fyltes av takknemlighet. 82 år på denne fantastiske planeten, som på sin ferd rundt solen surrer rundt sin egen akse som med matematisk nøyaktighet står litt på skrå så sollys og varme kan treffe alt som skal vokse og gro, -- i hav og på land, i fjord og fjell, i skog og eng! Tenk å få være av en art som til og med kan fatte noe av denne storheten! Klem fra en ydmyk fyr"

Minnetale fra bisettelsen Kjære fatter, du døde på sykehuset 16. juli, etter å ha vært der ca. ti dager. Du klarte å holde stand, med stor grad av verdighet, i ditt eget hjem, hvor du så sterkt ønsket å være til du døde. Dette til tross for at du de siste årene var veldig redusert av lang tids sykdom. Det har jeg stor respekt for. Selv om det var vanskelig for meg at du ikke tok i mot mer hjelp enn du gjorde, så forstår jeg godt de fleste av dine valg. Du hadde heldigvis ikke særlig smerter. Det er jeg veldig glad for. I forbindelse med min mors død, sa du til meg: "Når et menneske dør, er det som et helt univers forsvinner". Det ligger mye visdom i det, men jeg føler ikke at ditt univers er helt borte ennå. Det sies at vi mennesker dør to ganger. Først når pusten opphører og hjertet slutter å slå. Dernest den siste gang noen sier vårt navn høyt. Da Akilles ble stilt overfor valget mellom en rolig alderdom i hjemmet og en snarlig men ærefulle død i den kommende Trojanerkrigen, valgte han, som mange fremdeles vet, det siste. På den måten har han i tusenvis av år unnsluppet sin andre død. Jeg er veldig glad for at du fatter, valgte en rolig alderdom i hjemmet. Allikevel blir det nok en god stund til du dør din andre død. Du har etterlatt deg mange avtrykk i verden tekster, bilder og minner. Så lenge jeg kan huske har du alltid skrevet. Noe av mine tidligste minner er lyden av skrivemaskinen fra kontoret ditt. Siden min mor var så "Schreibfaul" (skrivelat), som hennes mor skrev, så overtok du korrespondansen med hennes foreldre. Ordentlig og systematisk som du var tok du kopi (med blåpapir) av brevene du skrev. Korrespondansen ble ordnet i ringpermer. Du var ikke redd for å skrive til "øvrigheten". Du skrev til både Norges konge og USAs president, og de fleste av dere her, har nok fått hans morsomme og lange julebrev, ført i pennen av hans avdøde katt Rugnvak. Du har betydd mye for mange. Du var en trygg plattform å vende seg til når det bølget litt for mye. Du var gavmild, rettferdig og stilte opp når det trengtes. Av det du har fortalt om din barndom og oppvekst, så var det ingen selvfølge at du skulle bli slik. Du vokste opp vekselvis hos din mor i Tønsberg og hos tantene på Fredheim på Tjøme. Din far jobbet på hvalbåt og var ute til sjøs. Da krigen var slutt og han kom hjem, tok han ut skilsmisse. Som mange andre hadde han funnet en ny dame i England. Du hadde ikke mye kontakt med ham som barn, og heller ikke senere selv om han og kona bodde i Åsgårdstrand. Fredheim på Tjøme var på mange måter din trygge plattform som du ble sendt til, når det det ble for vanskelig i Tønsberg. På Fredheim var mors søstre: tante Hildur og tante Tossi. Familien Sørensen var der også pappa og mamma Sørensen og deres datter. Du fortalte ofte varmt om dem. Ferden fra Tønsberg til Tjøme tok du ofte alene med buss selv om du var ganske liten. Mange ganger fortalte du meg om at du måtte vise pass til en tysk kontrollpost ved Vrengenbrua under den tyske okkupasjonen som avsluttet det året du fylte syv år. Krigen gjorde sterkt inntrykk på deg. Du fortalte ofte historier fra den gang. Spesielt en episode var du opptatt av i de siste årene. Den handlet om da du og tante Hildur tok bussen til Vallø, dagen etter at oljeraffineriet der ble angrepet av 119 britiske bombefly. Store deler av boligområdet i nærheten ble lagt i ruiner. Huset til noen venner av familien hadde fått en fulltreffer ingen av de i huset overlevde. Dette var få dager før Hitler kapitulerte og freden kom til Norge. Du snakket ofte om mormoren din. Jeg skjønner at hun må ha betydd mye for deg mens hun ennå levde. Du beskrev henne som et arbeidsjern, og fortalte ofte historier om henne. Hun døde da du var midt i tenårene. Din umiddelbare sorgreaksjon har gjort sterkt inntrykk på meg. Du fortalte at du fikk døds-beskjeden mens du var alene hjemme og at du begynte å danse i den store mørke stua. I naboleiligheten på Fredheim flyttet gresk-tyske Helga inn. Hun var på din egen alder. Første gang du så henne, var i et vindu hun smilte og vinket til noen. Hun la ikke merke til deg. Første gang hun så deg, satt hun i et tre og du var irritert på henne kanskje fordi hun satt i treet det vet jeg ikke. Dette ble starten på det som skulle bli et langt ekteskap som bl.a. resulterte i Alexander og meg. Din mor døde og du ble skilt fra min mor. Disse to hendelsene skjedde omtrent samtidig da jeg var tolv år. Du overtok din mors hus i Presterødåsen og bodde der til det siste. Så vidt jeg vet fant du deg aldri noen ny kjæreste, men ditt hjem var et livlig sted hvor mangt og meget ble diskutert. Alexander og jeg bodde der til tider, og du leide ut andre etasje. I tillegg var det ofte folk innom på besøk. Du var opptatt av det estetiske. F.eks. hagen, tegning, maling og arkitektur. Jeg synes du hadde veldig god smak. Da du var ung ville du bli arkitekt, og vurderte å søke på kunst- og håndverksskolen Men det var lærer du ble. Lærergjerningen betydde mye for deg. Jeg har forstått på tidligere kolleger, at du gjorde en veldig god jobb. Jeg husker du jobbet på Fossnes, i Borregata og til slutt med privat logopedi-praksis. En periode drev du også enkeltpersonforetaket Kalimera, hvor du bl.a. solgte gresk håndverk. Da du ble syk med ME, fikk du mindre og mindre energi, og den sosiale kontakten ble gradvis trappet ned. De siste årene ble det bare de aller nærmeste som var på besøk. Jeg kjenner deg som gavmild, gjestfri og omtenksom. Du var en stund veldig opptatt av Jesu læresetninger om å gjøre mot andre som du vil at andre andre skal gjøre mot deg og om å vende det andre kinnet til. Du var oppgitt over menneskenes ondskap. Jeg husker du pleide å si, særlig etter å ha sett på nyhetene, at menneskenes yndlingsaktivitet måtte være å drepe hverandre. Du fulgte gjerne opp med å siterte den greske forfatteren Καζαντζάκης (Kazantzakis) med "Gud må ha vært en stor djevel da han skapte mennesket", eller Kjell Aukrust-sitatet "Gud bevare Vårherre". Du tenkte godt om og hadde høy tillit til andre bortsett fra helsevesenet (og legestanden spesielt). Og det at svenskene ikke hadde tatt oppgjør med seg selv etter 2. verdenskrig fikk vi til stadighet høre om. Grekerne hadde du særlig høye tanker om. Etter dine mange reiser dit, mente du de var spesielt oppmerksomme og opptatt av å gjøre godt mot sin neste og her var det ikke Jesus som fikk æren, nei det kom fra før-kristen tid, da de gamle greske gudene gjerne tok menneskeskikkelser og lurte folk trill rundt. Hans hypotese var at når en greker møter et menneske, så gjelder det å behandle det best mulig, for det kan jo slumpe at det faktisk er en gud i forkledning. Det gjelder da å gjøre mot andre som var de en gud. Jesu læresetning blir puslete i forhold (om man ikke forguder seg selv da for da går det opp i opp). Etter en av dine mange Hellasturer fortalte du en vakker historie. Du var i en landsby på Kreta. Det var natt helt mørkt og varmt. Plutselig strømmet de nydeligste toner ned over åssiden. Du så for deg en scene med en gjeter. Jeg husker ikke detaljene. Dagen etter hadde du gått i en lokal musikkforretning og forklart opplevelsen og hva du hadde sett for deg da du hørte musikken. Mannen i forretningen, hadde svart noe sånt som "ja, den ja" og gått og hentet den på CD. Du har ønsket deg at vi spiller den av i , så den kommer her nå. [Musikk ble avspilt: Πέτρινα χρόνια (steinår)]

Du er en mann som har lagt tydelige spor igjen i mitt hjerte. Tusen takk for mye, og vel hjem